Hva er det som skjer når du på et bestemt sted oppfatter en "kulde" og en fryktfornemmelse som du ikke kan forklare? Dette er en av mine opplevelser:
- Jeg har selv opplevd "kulden" og den skremmende følelsen på et bestemt sted, og fikk en forklaring etterpå. Det skjedde under en skogtur i Nordland. Jeg var i 1978 bosatt i Narvik i forbindelse med oppstarten av en ny avis. I frihelgen dro jeg til et vakkert sted som jeg bare plukket ut fra kartet, og skulle overnatte der. Det var på ei slette ved en elv, og været var helskjønt.
Jeg var vant til å ligge ute i telt, og forholdene var perfekte. Hadde kjøpt med noen pils og god mat, hadde med fiskestang og bikkje. Det var den flotteste sommeren på flere tiår i Narvik, etter det jeg ble fortalt, det var midnattsol og "bærre lækkert". Alt lå til rette for en kjempefin overnatting ute. Jeg brukte å reise på slike turer i helgene. Plukket ut et passende sted på kartet, pakket bilen, og dro til fjells eller skogs.
Jeg slo opp teltet på ei vakkert slette ved ei elv. Rigget opp fiskestanga. Helt uten forvarsel ble jeg grepet av en uhyggelig følelse, som raskt ble slik at jeg ikke greide å være på stedet, så jeg pakket, og dro tilbake til byen. Der forklarte jeg hendelsen for kolleger, som sa meg at det var flere som hadde opplevd det samme akkurat der. Det lå visst en krigsfangeleir der under krigen, og der skjedde det mye grusomt.
Jeg var fullstendig ukjent i området og med lokalhistorien, så det var en ganske spesiell opplevelse. Min mening er at det er viktig å være åpen for ting som kan synes uforklarlige. De som lukker øynene, ser som kjent ingen verdens ting.
Denne opplevelsen har fulgt meg i alle år siden. Jeg har ofte tenkt på å reise tilbake dit, men det har aldri blitt slik.
Først nå, så mange år etter, har jeg via Google funnet dette stedet på nettet. Ut fra bildet kjenner jeg igjen fjellene omkring og sletta jeg skulle telte på. Historien om stedet er uhyggelig.
Jeg gjengir fra kilder på nett:
Lager Övre Jernvann var ingen krigsfangeleir.
Det var en tilintetgjørelsesleir for jugoslaviske partisanfanger – kroater, bosnjaker, serbere.
Den kan best sammenlignes med Nacht- und Nebelleirene i Tyskland. Ingen leir på norsk jord var jævligere.
900 jugoslaviske partisanfanger ankom Narvik med skip 24. juni 1942. De yngste var 14, den eldste 65. Vinterleiren skulle være i Beisfjord, mens fangene skulle bygge veg på Bjørnfjell i sommerhalvåret. Leiren ble administrert av SS, med tyske politisoldater og norske frivillige fra Hirdvaktbatljonen som vaktmannskaper (160 voktere).
Natt til 18. juli 1942 ble 287 fanger massakrert i Beisfjord pga mistanke om tyfus. Før nedskytingen var 588 fanger blitt ført ut av leiren. De ankom Øvre Jernvann 20. juli.
Det var ikke forberedt noen leir for fangene, som lå under åpen himmel i to og en halv uke, i regn og sludd, før det kan ble satt opp kryssfinertelt.
Fangene var i karantene på Bjørnfjell. SS hadde sin egen måte å bekjempe tyfus-spøkelset på. Bjørnfjellsløpet ble første gang holdt 22. juli. 10 mann som ikke klarte å gjennomføre de foreskrevne 6 runder ble ført bort og skutt. Det ble holdt flere slike løp senere.
Fangene var elendig kledd, f.eks. var 100 mann helt uten fottøy. Det brøt ut dysenteri, og de som ble pågrepet med løs avføring ble ført bort og skutt.
Fangene ble satt til å bygge opp leiren og til arbeid på Bjørnsfjellvegen – til dels uten redskap – under ledelse av SS.
Karantenen ble opphevet 25. august, og 346 friske fanger avmarsjert til Bjørnfjell st. for togtransport tilbake til Narvik. 43 syke ble deretter skutt.
I løpet av fem uker mistet 242 fanger – 41 % - livet her. Ved henrettelse, mishandling, utmattelse –det var ikke tyfus i leiren. Det var bare en eller to dager det ikke ble rapportert om døde til SS-ledelsen i Oslo.
De fleste av de døde er aldri blitt funnet. (35/96 funnet.) De hviler i kløfter ved arbeidsstedet, langs vegen mellom arbeidsstedet og leiren og ikke minst nærheten av leiren.
Alt dette ante jeg ingen verdens ting om. Hva var det da som skjedde?
